Samfunnsfag

I samfunnsfag skal vi jobbe med bærekraftig utvikling, miljø og nærmiljø. I tillegg skal vi se på Norges historie, Oslos historie og utviklingen fra et jordbrukssamfunn, til industrialisering og urbanisering. Vi skal se på hva som utgjør et godt samfunn, slik at de som bor der har gode og bærekraftige levekår.

Industrialiseringen i Norge har skapt økonomisk vekst for enkeltmennesker og for samfunn, og gjort at flere har kommet i arbeid. Det er også mye takket være industrialiseringen at vi kan ha den høye levestandarden som vi har i Norge i dag. Samtidig har industrialiseringen vært negativt for klimaet, og urbaniseringen har gjort at vi må bygge ut tettere i byer - steder hvor det tidligere har vært grøntområder. Utbygging og produksjon har gått på bekostning av lufta vår, artsmangfoldet, trivsel og økosystemer. For å forstå verdien av byens grønne lunge, må det altså settes i sammenhengen med byens historiske utvikling.

‍

Jørn Eriksson, CC BY 2.0

Som del av arbeidet skal dere utarbeide en plan, en skisse og modell av en park på Gransjordet. I oppgaven, og samfunnsfaglige kompetanser, blir det da særlig viktig å trekke frem hva som er viktig for å få et godt samfunn og godt nærmiljø, hvordan lokaldemokrati fungerer når man utformer et nærmiljø, og hvordan en park kan bidra til sosial bærekraft (natur, helse og trivsel).

‍

Kompetansemål vi skal gjennom:

• Kunne utforske hvordan teknologi har vært og fremdeles er en endringsfaktor, og drøfte innvirkningen teknologien har hatt og har på enkeltmennesker, samfunn og natur
• Kunne beskrive ulike dimensjoner ved bærekraftig utvikling og hvordan de påvirker hverandre, og presentere tiltak for mer bærekraftige samfunn

Når samfunnet endres, sier vi ofte at det utvikler seg. Folk har litt ulike meninger om hvordan samfunnet bør utvikle seg, men de fleste er enige om at menneskene burde få det bedre. Av og til gjør vi ting for å få det bedre som likevel fører til at andre får det verre. For eksempel kan det at vi lager nyttige produkter, som klær eller verktøy, føre til at vi ødelegger natur eller forurenser slik at fremtidige generasjoner ikke har rent vann å drikke eller naturområder å gå i.

For å unngå at vi ødelegger for andre, er det viktig at samfunnsutviklingen er bærekraftig. Bærekraftig utvikling handler om å ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å dekke sine behov. Dersom du lurer på om noe vi mennesker driver med er bærekraftig, kan du stille deg spørsmålet: Kan vi fortsette med dette for alltid?

Miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft.

Bærekraftig utvikling består av tre deler som henger sammen. For at mennesker skal trives og utvikle seg, trenger vi for det første gode sosiale forhold, som for eksempel mulighet til å få utdanning og til å ha en god helse. Dette kalles sosial bærekraft. Vi trenger for det andre en økonomisk bærekraft som betyr at vi klarer å skaffe oss mat, teknologi og andre nødvendige produkter. For at økonomien og samfunnet skal fungere over tid, må vi for det tredje sørge for et bærekraftig miljø ved å ta vare på naturen og miljøet, slik at vi får rent vann og en ren luft, økosystemer som fungerer og at arter ikke forsvinner.

‍

‍

Grøntområder

Grøntområder er områder i byen som er dekket av trær og andre planter. Det kan være hager, parker, kirkegårder eller naturområder inne i byen. 30 prosent av grøntområdene innenfor Oslo by (ikke marka) har de siste 40 årene blitt gjort om til boliger og idrettsanlegg. Oslo kommunes politikere ønsker i dag å bevare det som er igjen av grøntområder, og få flere grøntområder over hele byen. I tillegg har de som mål å plante 100 000 trær i Oslo innen 2030. En viktig grunn til at de ønsker dette, er at de vet at folk liker grøntområder og at det er bra for helsa.
‍

Naturområder er bra for helse og trivsel.

Forskning viser at naturområder og parker er viktig for folks helse og trivsel. Dersom man har en park eller et naturområde i nærheten, er det større sjanse for at man er fysisk aktiv, enn om man ikke har det. Mange blir også mindre stresset, sover bedre og får mindre psykiske vansker dersom de lett kan komme seg til et naturområde eller en park. Helse og trivsel er en viktig del av det vi kaller sosial bærekraft. Å fjerne grøntområder er vanligvis ikke sosialt bærekraftig fordi det kan føre til dårligere helse og trivsel.

Det at folk liker å ha områder med vegetasjon og dyreliv i nærheten kan man til og med se på boligprisene. Boliger i Oslo som ligger nærmere en park eller et naturområde, er litt dyrere enn de som ligger lengre fra slike områder. Folk vil altså betale litt ekstra for å bo et sted nær et grøntområde.

‍

En park skal brukes av mange ulike mennesker

Når man skal bestemme hvordan en park skal være, må man tenke på at parken brukes av ulike mennesker med ulike ønsker.

- En park brukes av mennesker i ulike aldre, alt fra små barn og ungdommer til pensjonister. Mennesker i ulike aldre ønsker seg ofte litt forskjellige ting. Små barn ønsker seg ofte et sted å leke, mens mange pensjonister ønsker seg et sted å gå tur eller snakke med andre.
‍

- Selv om folk er like gamle, er de interessert i ulike ting. Noen vil ha et sted å drive sport eller leke, andre vil grille og prate, mens andre er kanskje mest opptatt av å finne et sted hvor det er stille eller hvor de kan se planter og dyr. Lærerne dine er kanskje interessert i å ha et sted hvor de kan undervise ute.
‍

- Ikke alle mennesker kan bevege seg like mye. Mange eldre mennesker og mennesker med ulike handicap kan ha vansker med å bevege seg utenom vei og stier.

En park kan ikke være laget slik at den bare passer en type mennesker. Dere som skal være parksjefer, må lage en park som mange ulike mennesker kan trives i. Parken bør være sosialt bærekraftig for flest mulig.

‍

‍

Oppgaver

‍

1. Hva er grøntområder?
   ‍
2. Hvilke mål har Oslos politikere for grøntområdene i Oslo de neste årene?
   ‍
3. Hva må man tenke på når en park skal brukes av ulike mennesker?
   ‍
4. Er det bærekraftig å fortsette å fjerne grøntområder hvert år i Oslo by?

‍

‍

‍

Steinalderen til middelalderen

Steinalderen

Menneskene som først kom til Østlandet etter istiden, vandret inn langs kysten fra Sverige. Noen av disse kom til Osloområdet for 10 000 år siden. Disse menneskene levde av jakt, fangst og de spiselige vekstene de kunne finne. Fra denne perioden har vi funnet mange steinredskaper.  På Disen er det for eksempel funnet store vakre steinøkser som noen har lagt fra seg for mange tusen år siden. Vi kaller denne perioden for steinalderen, selv om de fleste av tingen de bruke ikke var laget av stein. De hadde også redskaper laget av tre og skinn, bein og sener fra dyrene de jaktet på.

Grefsen i steinalderen

En stund etter at isen forsvant, steg området som i dag er Grefsen opp av havet og skogen slo rot i den gamle havbunnen. Små grupper av steinaldermennesker som fisket, jaktet og lette etter bær og nøtter dukket også opp. Kanskje slo de leir på dagens Gransjordet. Her kunne de hente seg friskt vann i de små bekkene som rant gjennom skogen, jakte dyr og samle ved til kveldsbålet. Litt nedenfor, kanskje ved dagens Ring 3, slo havet inn mot land. I Oslofjorden svømte det både fisk, fugler, sel og til og med hval de kunne fange.

Liten befolkning og liten påvirkning

Så lenge steinaldermenneskene levde av jakt, fiske og  vekster de fant i naturen var det ganske få av dem. Selv om det kanskje ble litt færre av dyrene de jaktet på, så påvirket de nok skogene de levde i og havet de fisket i ganske lite.

Metaller 

For litt under 4000 år siden begynte folk i Norge å bruke metaller til redskaper, smykker og våpen. I starten brukte man bronse, men for rundt 2500 år siden gikk man over til å bruke jern.  Jern var både sterkere og billigere enn bronse og man kunne lage mange flere redskaper. En annen fordel med jern var at det kunne utvinnes fra norske myrer.  For å få ut jernet av myra, varmet man opp myrjorda ved å brenne ved.
På Grefsen er det funnet en bronseøks og på Disen er det funnet mange våpen og redskaper av jern. Noen av disse jernredskapene er kanskje laget av jern funnet i myrer i Nordmarka.

Jordbruk og husdyr

Omtrent samtidig med at man tok i bruk metaller ble det vanlig mange steder i Norge å holde husdyr og dyrke jorda . De nye jordbrukerene  endret landskapet de levde i. Trær ble hugget og de gjorde plass til dyrking av korn og andre vekster de kunne spise. Husdyrene, som sau, geit og storfe (kyr og okser), lot de beite i områdene rundt der de dyrket.

De første faste gårdene på Grefsen og Disen dukket antakelig opp for rundt 2000 år siden . En grunn til at man ikke finner rester etter gårder før dette kan være at jorda på Grefsen består av gammel havbunn som inneholder leire. Denne jorda er god, men litt tung å dyrke opp . Men etter at man begynte å bruke redskaper som øks og plog av jern,  ble det enklere å dyrke opp jorda også her .

Befolkningen vokser, synker og vokser igjen

Etter at jordbruket kom steg befolkningen i Norge og i Oslo.  Korn og husdyr kunne mette flere mennesker enn ville dyr og planter. Flere mennesker førte til at nye områder ble dyrket opp og husdyr fikk beite på enda større områder. På 1300 tallet var det kanskje rundt 300 gårder i Oslo.

‍
Befolkningen fortsatte å vokse helt frem til midten av 1300- tallet.  Da kom svartedauden. Dette var en sykdom som førte til at en stor del av Norges befolkning døde.  Mange av gårdene lå nå øde og skogen tok igjen over jordene menneskene hadde dyrket opp. Gårdene i Maridalen var blant dem som ble forlatt under svartedauden. Ikke før 1600-tallet var det omtrent like mange folk i Oslo igjen som før svartedauden.

‍

Oppgaver

1. Hva levde folk av i steinaldern? 
2. Påvirket steinaldermenneskene naturen rundt seg? 
3. Hvordan påvirket jordbrukerne landskapet? 
4. Hva kan være en grunn til at det ikke finnes mange rester etter gårder på Grefsen før for rundt 2000 år siden?
5. Hvorfor ble det flere mennesker  i Norge og Oslo fremt til 1300 tallet, og hvorfor ble det færre på 1300-tallet?
6. Noen mener at menneskene i steinalderen levde bærekraftig. Hvorfor tror du de mener dette?

‍

Middelalder til 1900-tallet 

Gårder og husmannsplasser 

Etter svartedauden begynte befolkningen igjen å ta i bruk de forlatte gårdene. Gårdene var først eid av kirken og kongen i Danmark, men ble overtatt av personer som hadde råd til å kjøpe dem etter hvert. Det var ofte ikke de som bodde på gårdene som eide dem, men rike mennesker som bodde i byen.
På eiendommene til hver av de store gårdene, som Storo, Lillo, Grefsen og Disen lå det også mindre gårder. Disse små gårdene ble kalt husmannsplasser. Husmennene som bodde her med familiene sine, måtte i tillegg til å arbeide på husmannsplassen sin, også arbeide på de store gårdene. Dersom de ikke gjorde arbeidet godt nok, kunne de bli kastet ut av husmannsplassen. Gårdene Østre og Vestre Grefsen hadde for eksempel til sammen over 10 husmannsplasser under seg

‍

Industri lang Akerselva 

På 1500-tallet begynte det å dukke opp mange sagbruk langs Akerselva, og etter hvert kom det mange andre virksomheter langs elva. Det hele tok av rundt 1850 da den industrielle revolusjon kom til Norge og Oslo. Den industrielle revolusjon førte til at alt fra klær til verktøy ble laget i store fabrikker ved hjelp av maskiner, i stedet for å bli laget for hånd. Jernverk, tekstilindustri og annen industri ble bygget nedover langs hele elva i siste del av 1800-tallet.

Skog, sagbruk og trelast 

På 1500 -tallet kom det en ny oppfinnelse til Norge, en sag som kunne drives av vannet i en elv. Denne saga gjorde det lettere å skjære bord og andre trevarer ut av trestokker. Små sagbruk dukket opp langs Akerselva, blant annet i Nydalen .  Senere kom det to store sagbruk rett nedenfor Maridalsvannet .  Noe av trelasten ble brukt i Oslo, mens mye ble solgt til andre land i Europa. 

Sagbrukene langs Akerselva fortsatte å levere trelast helt frem til 1962 . I løpet av denne perioden ble også andre industrier viktig i Oslo. Det siste sagbruket som ble lagt ned, var Brekke bruk nedenfor Maridalsvannet .

Retten til å handle med trelast

Frem til 1800-tallet var det kun de som bodde nede i byen, som fikk lov til å drive handel med trelast. Bodde du for eksempel på Grefsen, Disen, Storo eller andre steder utenfor byen kunne du tjene penger på å hugge trærne, men du fikk ikke lov til å drive handel. Byborgerne hadde ikke bare retten til å selge trelast hugget rundt Oslo, de hadde også rett til å selge trelast i store deler av Østlandet. Mange av de rikeste i Oslo på denne tiden drev med salg av trelast.

Skogen forsvinner

Etter at de nye sagbrukene kom på 1500-tallet, ble det hugget mye skog som ble solgt som trelast fra Oslo til andre land. Da fabrikkene som brukte trær til å lage papir kom på 1800-tallet, ble det enda mer skog hugget ned. For hundre år siden var det derfor lite skog mange steder, også rundt Oslo. Man hadde hugget mye mer skog enn det vokste opp ny. I løpet av 1900-tallet ble man derfor mer opptatt av at det skulle vokse opp igjen skog etter at den var hugget.

Jervnverk og jernvare

Allerede på 1500-tallet begynte man å lage gruver i fjellet for å hente ut stein som inneholdt jern, blant annet ved Sognsvann. Steinen fra Sognsvann ble gjort om til rent jern i jernhytter nedenfor Maridalsvannet. Denne jernproduksjonen tok slutt på begynnelsen av 1600-tallet. Rundt 1850 startet Christiania spikerverk opp i Nydalen. Jernet ble nå ikke hentet fra Sognsvann, men mye av jernet kom i stedet fra jernsøppel som ble gjenvunnet til nye ting av metall, blant annet spiker. Spikerverket utnyttet vannet i Akerselva. Vannhjulene som stod i elva, var koblet til reimer som drev maskinene. Disse maskinene måtte oljes hele tiden og det var et røykfylt og usunt miljø å arbeide i, men Spikerverket ga arbeid til mange mennesker.

I løpet av første del av 1900-tallet gikk spikerverket over til å bruke elektrisk strøm for å drive maskinene. Spikerverket var nå blitt en stor bedrift med mange bygninger som dekket et stort område i Nydalen, og maskinene spyttet ut mer og mer metallvarer. På slutten av 1900-tallet ble aktiviteten mindre og i 1988 ble det meste av spikerverket nedlagt. I 2010 var det helt slutt for Christiania Spikerverk.

Tekstilindustrien

Midt på 1800-tallet startet det opp tekstilindustri i Nydalen. Også denne industrien brukte vannet i elva for å drive maskinene. Maskinene laget garn og tøy av bomull. Dette ble solgt slik at andre kunne lage klær, duker og andre nyttige tøyprodukter. Bomullen de brukte ble kjøpt fra utlandet. I Christiania spikerverk arbeidet det flest menn, mens i tekstilfabrikkene arbeidet det flest damer. Damene tjente stort sett mindre enn mennene, men det betydde ikke at de hadde et mindre slitsomt eller farlig arbeid. Maskinenes behandling av bomullen førte til at det ble dannet støv som arbeiderne ved fabrikkene pustet inn. Over tid kunne man få det som ble kalt fillesjuken. Tekstilfabrikkene i Nydalen eksisterte i litt over 100 år, og på 1960-tallet ble den siste fabrikken lagt ned.

Forurensing

Industrien langs Akerselva skapte mange arbeidsplasser og førte til at det flyttet mange mennesker til områdene rundt. Samtidig slapp industrien og husene rundt elva ut store mengder forurensende stoffer. På 1900-tallet var nedre del av Akerselva så forurenset at det ikke fantes fisk i elva. Blant annet slapp Christiania Spikerverk ut stoffer fisken og annet liv i elva ikke tålte. I 1973 satte spikerverket inn renseanlegg, og elva ble gradvis mindre forurenset. Også utslipp fra annen industri ved elva og kloakken fra bebyggelsen rundt elva ble etter hvert borte fordi den ble renset eller industrien ble nedlagt. I dag spretter det igjen fisk i Akerselva!

Sosiale forhold 

Arbeidet i industrien på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var ofte farlig og skittent. Dagene var lange og slitsomme og lønna var lav. Likevel flyttet mange inn fra bygda til Oslo for å arbeide i industrien. På bygda var det lite arbeid å få, og kvinner opplevde også større frihet ved å arbeide i industrien i stedet for å være tjenestepiker for en bonde eller handelsmann. Forholdene på fabrikkene og i verkstedene var likevel ille nok til at arbeiderne protesterte ved å nekte å arbeide (streike) og marsjere i gatene. I løpet av 1900-tallet fikk arbeiderne det gradvis bedre, etter at de hadde drevet en lang kamp for egne arbeidsforhold. Lønna ble høyere, arbeidsdagen kortere og arbeidet ble mindre farlig.

Å bo i byen

Alle menneskene som flyttet inn til Oslo skapte mangel på boliger i byen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Arbeidere i industrien og andre som ikke hadde god råd, bodde trangt. En familie med mange barn bodde gjerne sammen på ett eller to små rom. Her både spiste og sov hele familien. Doen stod ute i bakgården eller den var en «klaskedo» bygget inn i bygården.

På denne tiden oppstod det et tydelig skille mellom øst og vest. Arbeiderne og de fattigste bodde nær der de arbeidet ved Akerselva, og særlig på østsiden av elva. Her var leilighetene minst og stanken fra røyken som strømmet ut av fabrikkpipene sterkest. De som hadde bedre råd bodde særlig på vestsiden av Akerselva, et godt stykke unna fabrikkene.

Oppgaver

1. Hva var en husmansplass?
2. Hvorfor dukket det opp sagbruk langs Akerselva på 1500 tallet?
3. Hvorfor bodde de rike trelasthandlerne på 1700 - tallet nede i byen og ikke for eksempel på Grefsen? 
4. Hva var  Christiania spikerverk? 
5. Hvorfor lå både jernverkene og tekstilindustrien langs Akerselva, og ikke for eksempel på Grefsen? 
6. Hvorfor ble Akerselva forurenset? 
7. Hvorfor protesterte arbeiderene på slutten av 1800-tallet og  begynnelsen av 1900-tallet? 
8. Hvordan bodde en typisk arbeiderfamilie på slutten av 1800- tallet? 
9. Hvorfor bodde ikke de rikeste ved Akerselva?
10. Vurder om forurensingen, boforholdene og arbeidet i industrien langs Akerselva var bærekraftige på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900- tallet. 

‍

‍

‍

Befolkningsutvikling i 200 år

Industrien som dukket opp i Oslo og den økte handelen med varer på 1800-tallet førte til en veldig vekst i befolkningen. Folk flyttet fra gårdene på Østlandet og inn til Oslo. I år 1800 bodde det litt over 14 000 mennesker i Oslo, mens i 1900 bodde det nesten 250 000 mennesker i byen. Fra 1900 og frem til i dag har befolkningen i Oslo fortsatt å øke. Etter at industrien stort sett ble lagt ned på slutten av 1900-tallet, har det dukket opp mange andre jobber som trekker folk til byen. I dag har befolkningen i Oslo vokst til 700 000.

‍

Oslo brer seg utover

‍

Alle disse menneskene som har kommet til Oslo i 200 år, har trengt et sted å bo. I 1800 bodde de fleste i eller veldig nær det vi i dag kaller kvadraturen i Oslo sentrum. I løpet av 1800-tallet spredte bebyggelsen seg ut over områdene hvor husdyr tidligere beitet og en hadde dyrket korn og poteter. I 1900 hadde byen spredt seg både vest, nord og østover. Områder som Grünerløkka, Vålerenga, Sagene og Frogner ble bygget ut. På 1900-tallet inntok bybebyggelsen også områdene Grefsen, Disen, Storo og Lillo. Etter hvert ble også Kjelsås bygget ut. Gårdsdriften på de gamle gårdene ble lagt ned ettersom det ble mindre og mindre jord igjen å dyrke. I dag finnes det ikke dyrket jord igjen. Områdene som ikke er bebygget, er parker, kirkegårder og noen små skogsområder langs Akerselva som aldri ble bygget ut.

‍

Oslo etter 1950 – Færre industriarbeidere, flere nye yrke

Frem til 1960-tallet arbeidet mange av Oslos innbyggere i industrien, men etter dette har det blitt færre og færre som jobber med maskiner i fabrikklokaler. På 1970- og 80-tallet flyttet mye av industrien rundt Akerselva til andre steder i landet eller til utlandet. De som arbeider med industri i Oslo sitter i dag derfor stort sett på kontorer hvor de bestemmer hva som skal lages i fabrikker andre steder. Det store flertallet av Oslos innbyggere arbeider med oppgaver som salg, transport, undervisning, helse, media, renhold eller forskning og teknologi.

Akerselva - populær og upopulær

I løpet av 1900-tallet ble forskjellene mellom folk i Oslo mindre. Arbeiderne og andre folk på østkanten tjente mer og bodde bedre. Økonomien i Norge var god og mange fikk del av godene. På 1980-tallet økte arbeidsledigheten i Norge, industrien langs Akerselva forsvant, og befolkningen i Oslo sank. Akerselva var fortsatt forurenset og forsøplet, og mange av leilighetene langs elva hadde utedo. Å bo langs Akerselva var ikke spesielt populært. Folk ville heller bo i eneboliger, for eksempel på Grefsen eller utenfor Oslo. På 1990-tallet og 2000-tallet var industrien borte og det ble ryddet opp i mange av miljøproblemene i Akerselva. Nye folk flyttet nå til Oslo, og mange ville bo i bydelene langs Akerselva. Bedrifter flyttet igjen inn i de gamle industribyggene langs Akerselva, men nå laget de ikke jernvarer, planker eller tekstiler. I stedet ble det laget film, TV og reklame.

Oppgaver

1. Hva har skejdd med bebyggelsen i Oslo og på Grefsen de siste 200 årene? 
2. Beskriv hvordan antallet menneser har endret seg i Oslo siden 1800. 
3. Hva er forskjellen på yrkene folk i Oslo har i dag og i 1960? 
4. Hvorfor kan vi si at områdene nær Akerselva både har vært populære og upopulære siden 1980 tallet? 
5. Er det bærekraftig dersom befolkningen i Oslo aldri sluttter å øke? Begrunn svaret.

‍

‍

‍

‍