Sylindertusenbein

Beskrivelse

Arter som for eksempel tigerkeisertusenbeinet kan bli over 30 mm, mens noen arter blir ikke større enn fem millimeter. Kroppen er som navnet sier sylindrisk, med glatte overganger mellom de mange kroppsringene. Hodet er lite uten noen og går i ett med resten av dyret. Sylindertusenbein har en samling punktøyne på hver side av hodet og følehorn. Noen arter har kroppsform som et perlekjede. Fargene varierer hos de ulike artene fra nesten hvite med markerte giftkjertler i rød-orange-rosa til sorte, gråbrune og mørke tusenbein med gule bånd langs ryggen. Tropiske arter kan bli ganske 120 mm.

Tusenbein tilhører ordenen Diplopoda som betyr at de har to beinpar per kroppsledd (Diplo= 2, poda=bein).

Tusenbein er mangeføttinger slik som skolopendere, de har et ytreskjelett slik som andre leddyr, men mangeføttingene mangler vokslaget som beskytter dem mot uttørking.

‍

Spise og bli spist

Tusenbein har kraftige munndeler og kan gomle i seg alt fra visne blader, til kvist og kvast -litt som en kvern. Selv er de mat for fugler, padde, frosk, pinnsvin, firfisler og stålorm eller rovinsekter som maur og rovbiller.

‍

Levested og adferd

Tusenbein hører til bunnvegetasjonen og holder seg på steder der det er fuktig, og solen ikke kommer til. Du kan finne dem under steiner, og døde stammer eller mellom barken og veden på råtnende stammer/greiner. Om natten beveger de seg friere og tigerkeisertusenbeinet som er litt mer hardfør mot uttørking kan bevege seg opp i vegetasjonen også i dagslys. Selv om de tar skade av direkte stråling er det varmekjære skapninger som foretrekker milde vintre, stor fordamping og hurtig nedbryting. Sylindertusenbein er langsomme dyr som ruller seg sammen som en kanelsnurr med hodet innerst når de føler seg truet. Sylindertusenbein har giftkjertler og hardt, ytre skjelett til å beskytte seg med.

‍

Et sylindertusenbein starter livet sitt som egg, og kryper ut av dette som små, lyse kopier, av sine foreldre, men med færre kroppsringer og bein. De vokser gjennom å skifte ut det ytre skjelettet. Vi vet ikke hvor gamle tusenbein kan bli, men at det varierer fra ett- til ti år avhengig av art. Særlig de store, tropiske artene er kjente for å kunne bli gamle.

‍

Utbredelse

Vi har funnet 20 forskjellige arter med sylindertusenbein i Norge, de fleste i den sørlige halvdelen av landet og i lavtliggende og kystnære strøk.

Det finnes over 600 arter i familien Julidae i verden. De trives best i varme og fuktige miljøer, her er også det største artsmangfoldet.

‍

Betydning for andre arter

Tusenbein er viktige nedbrytere i naturen. De bryter ned dødt plantemateriale til mindre deler som gjør det lettere for meitemark, mindre dyr, sopp og bakterier å nyttiggjøre seg næringsstoffene. Nedbryting er helt nødvendig for at næringsstoffene skal komme tilbake til jordsmonnet og bli tilgjengelig for plantene gjennom rotsystemet.

‍

Status Rødlister/Fremmedartslisten

Artene som er vurdert har fått status som livskraftige. Tusenbein flytter seg langsomt og beveger seg over korte distanser, når leveområder forandres får de vanskeligheter. Moderne hogstmetoder med store endringer på store områder og fjerning av dødt trevirke er et slikt eksempel.

Tusenbein har kalk i det ytre skjelettet sitt, artene vil bli påvirket dersom omgivelsene blir surere (endrer PH). Dette kan for eksempel skje gjennom forurensing som gir sur nedbør.

Eksotiske tusenbein kan komme til Norge gjennom potteplante- og frukt import, nye arter som tåler overvintring vil kunne fortrenge de naturlige artene på sikt.

‍

Evolusjonshistorie

Tusenbein er blant de aller første dyrene vi vet om som levde på land. Det er funnet fossil av et tusenbeinlignende dyr som er over 450 millioner år gammelt. En annen planteetende slektning fra karbontiden, Arthropleura, ble nesten 3 meter lang.

‍

Spesielt for denne familien

Sylindertusenbein kan samle seg i store mengder i kjellere og garasjer på høsten, kalt «masseopptredener». Vi vet ennå ikke sikkert hva som er årsaken til fenomenet, men tusenbein er ikke skadedyr og ansamlingene utgjør ingen fare, verken for mennesker eller bygninger.

Skandinavkeisertusenbein kan gjenkjennes på en karakteristisk sitruslukt.